Jeg slettet alle innleggene i bloggen. Jeg kunne ikke slette selve bloggen, for da ville de også slette gmail-kontoen min. De som kjenner meg vet at jeg hisset meg grundig opp og sa flere ufine ord til google.
Da har jeg altså fortsatt en blogg. Da må jeg nesten skrive noe i den. Den må handle om noe interessant. Kanskje jeg kan lage en nerdeblogg. Men det er så mange mer prominente nerder der ute, som kan lage bedre nerdeblogger enn meg. Kanskje en reiseblogg? Da slipper jeg å skrive mer enn én gang i året. Men jeg driver da ikke og drar med meg PC'en på tur.
Jeg kan skrive sinte innlegg om imbesile medtrafikanter og latterlige påfunn fra Statens Vegvesen. Kan for eksempel skrive om at de nå asfalterer veikantene på veien foran Norhordalandsbroen, i steden for å fikse de elendige metallbåndene som ligger på tvers over broen. Dette på tross av at jeg nylig skrev et lite saklig men skarpt formulert brev til dem om saken. Gjør de dette meningsløse arbeidet for å provosere meg? Er det derfor de også har satt opp 50-skilt, på tross av at arbeid kun pågår om natten?
Jeg har min lillebror på besøk i helgen. Han er en fin fyr, og har sine egne syn på ting. Han fortalte meg i går at han irriterer seg når han ikke klarer å formulere velartikulerte setninger in situ - noe som jo kan være vanskelig - når han finner på så mange flotte fraser i fred og ro på fritiden. Jeg foreslo at han får seg en liten notatbok til å samle uttrykkene i. Kanskje er det forfatter han skal bli?
Brødre er så spennende! De kommer til, de vokser, de sier ting og gjør ting, og så blir de mer og mer til voksne mennesker med nye idéer og oppfatninger. Det er så spennende å følge med og se hva de skal få til i livene sine. Hvor de kommer og hva de vil utrette.
Jeg er blitt så gammel at jeg liker å høre på hva de som er yngre sier. De sier mye rart. Noen har ikke peiling, men det hadde ikke jeg heller som tenåring. En 19-årings tanker hva som er riktig jobb. En 14-årings tanker om sin egen oppførsel 2-3 år tidligere. En 15-årings formening om å bli observert offentlig ikledd ballettklær.
Jeg merker på meg selv at det er mange ting som ikke betyr så mye lenger. Joda, jeg blir også lei meg når joggeskoene og regnjakken ikke matcher. Men jeg har bare de skoene og den jakken, og det er turen som er hovedsaken. Jeg har også flere ganger vært på randen til å barbere av meg alt håret, fordi det er så stygt. Men jeg tror i grunnen ikke at det hadde gjort saken bedre. Da er det viktigere å løfte blikket, ta på seg et vinnende smil, og gå frem i livet med rak rygg.
De sier det er vanskelig å være tenåring. Men de har det greit! De får middag på bordet hver dag, og trenger de ny jakke, så får de det. Alt er en big deal for dem, hver minste ting er fryktelig viktig.
Da er det verre å være i 20-årene. Man er ikke lenger sikker på hva som er viktig, og langt mindre sikker på om man vil få noen middag den dagen. I tillegg må man lage den selv - det er kanskje det aller verste. Fra å vite at alle ting er kritiske, er det forvirrende å innse at ikke alle ting er så dyptgripende. For hva er det som er viktig nå?
Da har jeg altså fortsatt en blogg. Da må jeg nesten skrive noe i den. Den må handle om noe interessant. Kanskje jeg kan lage en nerdeblogg. Men det er så mange mer prominente nerder der ute, som kan lage bedre nerdeblogger enn meg. Kanskje en reiseblogg? Da slipper jeg å skrive mer enn én gang i året. Men jeg driver da ikke og drar med meg PC'en på tur.
Jeg kan skrive sinte innlegg om imbesile medtrafikanter og latterlige påfunn fra Statens Vegvesen. Kan for eksempel skrive om at de nå asfalterer veikantene på veien foran Norhordalandsbroen, i steden for å fikse de elendige metallbåndene som ligger på tvers over broen. Dette på tross av at jeg nylig skrev et lite saklig men skarpt formulert brev til dem om saken. Gjør de dette meningsløse arbeidet for å provosere meg? Er det derfor de også har satt opp 50-skilt, på tross av at arbeid kun pågår om natten?
Jeg har min lillebror på besøk i helgen. Han er en fin fyr, og har sine egne syn på ting. Han fortalte meg i går at han irriterer seg når han ikke klarer å formulere velartikulerte setninger in situ - noe som jo kan være vanskelig - når han finner på så mange flotte fraser i fred og ro på fritiden. Jeg foreslo at han får seg en liten notatbok til å samle uttrykkene i. Kanskje er det forfatter han skal bli?
Brødre er så spennende! De kommer til, de vokser, de sier ting og gjør ting, og så blir de mer og mer til voksne mennesker med nye idéer og oppfatninger. Det er så spennende å følge med og se hva de skal få til i livene sine. Hvor de kommer og hva de vil utrette.
Jeg er blitt så gammel at jeg liker å høre på hva de som er yngre sier. De sier mye rart. Noen har ikke peiling, men det hadde ikke jeg heller som tenåring. En 19-årings tanker hva som er riktig jobb. En 14-årings tanker om sin egen oppførsel 2-3 år tidligere. En 15-årings formening om å bli observert offentlig ikledd ballettklær.
Jeg merker på meg selv at det er mange ting som ikke betyr så mye lenger. Joda, jeg blir også lei meg når joggeskoene og regnjakken ikke matcher. Men jeg har bare de skoene og den jakken, og det er turen som er hovedsaken. Jeg har også flere ganger vært på randen til å barbere av meg alt håret, fordi det er så stygt. Men jeg tror i grunnen ikke at det hadde gjort saken bedre. Da er det viktigere å løfte blikket, ta på seg et vinnende smil, og gå frem i livet med rak rygg.
De sier det er vanskelig å være tenåring. Men de har det greit! De får middag på bordet hver dag, og trenger de ny jakke, så får de det. Alt er en big deal for dem, hver minste ting er fryktelig viktig.
Da er det verre å være i 20-årene. Man er ikke lenger sikker på hva som er viktig, og langt mindre sikker på om man vil få noen middag den dagen. I tillegg må man lage den selv - det er kanskje det aller verste. Fra å vite at alle ting er kritiske, er det forvirrende å innse at ikke alle ting er så dyptgripende. For hva er det som er viktig nå?
